Episode 7

Lever og nyrer.

Jeg hater mandager!

Jeg hater den måten mandager kommer så brått på, slik som en bil kommer brått på en laserkontroll.

Jeg hater den måten mandager aldri helt vil slippe taket, det føles som om du har spist marsipan og tunga sitter fast i ganen.

Aller mest hater jeg mandager på tirsdager.

Dette var en sånn tirsdag. Jeg var trøtt, sulten og uggen i magen av å ha drukket alt for mye espresso. Klokka tikket mot lunchtid og jeg satte meg i min gamle trofaste golf og vendte snuten mot Sveits og resturant nr. 1. Før jeg gikk inn i resturanten stoppet jeg for å kjøpe noen sigaretter i kiosken, dagens tilbud var to 20 pakninger til prisen av en. Dette fikk meg i litt bedre humør, men det snudde seg raskt igjen. Jeg anser det som perfekt normalt å bli stresset av å stå i lunch-kø sammen med 200 sultne franskmenn. Jeg hadde funnet meg et brett og noe bestikk og stilte meg småsvett i køen som krøp frem mot salatbaren og forbi matdisken. Jeg følte at alle så på meg, jeg tror kanskje noen spurte meg om noe på fransk men jeg har allerede låst fast blikket på et fjernt sted. Jeg har slått over i auto. Det eneste som står i hodet på meg er å få mettet urmennesket i meg ved å trappe varmt kjøtt inn i ansiktet. Bak matdisken står det to franske kokker som smiler ufordragelig bredt og lukter svakt av portvin. Jeg vet ikke hvor lang tid det har gått før jeg våknet til meg selv igjen, men jeg stod plutselig ved disken. Det var min tur. Jeg tok et raskt blikk ned på maten for å se hva jeg hadde å velge imellom. Og hva ser jeg der? Jo, marinert biff, den ser til og med litt godt stekt ut også! Jeg får vann både i munnen og øynene av synet. Jeg begynner å drømme meg litt bort og tenker at etter denne lunchen skal jeg virkelig få gjort noe konstruktivt. Jeg tenker "Jaha ja, men da er alt i orden". Etter noe febrilsk peking og et par "Si vous plait" får jeg lastet over en saftig biff på tallerkenen, jeg fikk naturligvis ikke det tilbehøret jeg hadde lyst på, men jeg følte ikke at det hadde så mye å si eller. Jeg lengtet etter å finne meg en plass å sitte for å sette tennene i biffen. Med det samme jeg plukket opp brettet mitt med den deilige biffen min, så jeg et forseggjort skilt der det sto med sirlig skrift "Slice of beef liver". Akkurat der og akkurat da forsvant det aller siste håpet om at denne dagen kanskje skulle gå litt lettere. Jeg fikk akutte assosiasjoner til den dagen jeg trodde jeg bestilte meg kjøttkaker. Hvor dum går det ann å bli, kjøttkaker i frankrike liksom. Men helt seriøst, hvem faen er det som liker nyrer? Hvem er det som sitter bak kontorpulten, trommer med fingrene og virkelig gleder seg til noen deilige saftige nyrer? Til og med nyrene selv skjønner at de smaker vondt, det er derfor de later som de er kjøttkaker.

Med dette vil jeg gjerne få sparke bein under en urban myte. Frokosten er ikke det viktigste måltidet om dagen! Det er lunchen som danner grunnlaget for resten av dagen, det er lunchen som avgjør hvilket humør og hvor effektiv du er. Unn deg noe godt til lunch, ikke kom stønnende inn på lunchrommet med noen tørre blingser med brunost eller skinke, da kan du likegreit gå hjem først som sist. Om du vil opp og frem i livet, om du vil prestere noe etter klokka 12, da skal du unne deg noe virkelig godt til lunch. Det er ingen skam å komme inn på lunchrommet med en marinert biff med alt av tilbehør, gjerne med et glass vin eller en iskald coronna. Det kan skremme mandagen vekk fra hvilken som helst ukedag.


Ut ifra disse to "insidentene" har jeg sett meg nødt til å utarbeide følgene lunchvettregler.

1. Hør på ryktene. Sier ryktene at de serverer kuhale, er det som oftest riktig.
2. Snakk med de infødde. De sitter ofte inne med mye nyttige lunchkunnskaper.
3. Vær forberedt, franskmenn spiser snegler og frosker.
4. Husk snacks i tilfelle ting skjærer seg.
5. Om ting skjærer seg, husk at du garantert ikke er alene om å kaste mat.
6. Husk! Det er virkelig ingen skam i å snu.




Levern smakte forøvrig dritt.